PAGES - FUTURE STREET

Jeg gikk baklengs inn i Pages-historien. Mitt første møte med bandet var da jeg var 13 og kjøpte deres tredje og siste album. Deretter fikk jeg Future Street og debutalbumet på opptakskassett av en kompis. Future Street har jeg senere kjøpt brukt på LP, debuten har jeg på cd.

De er som tidligere nevnt svært gode låtskrivere, og Richard Page har en nydelig stemme uten begrensinger - det er ikke rart han har blitt brukt enormt mye som korist på andres plater. Jeg liker hans timbre. Like fin på uptempo-låter med litt mer rå vokal, som på de myke balladene der han lar falsetten skinne.

Gruppebilde fra 1979. Antall bandmedlemmer endret seg fra plate til plate - her har noen studiomusikere fått innvilget medlemskap. Har Richard Page krøllet håret? What's with the blouse?

Side 1 åpner med platas energiske poprock-alibi, "I do believe in you" - som til tross for sitt gitarpreg er en piano/keyboardbasert låt. Denne lå faktisk på Billboard i desember 1979. Mye vokal, mye gitarer. Rett over i westcoastklassikeren "The sailor's song" som groover avgårde på beste Porcaro-vis uten at det er en eneste Porcaro med på plata. Piano altså, hvilket pop-instrument! "Take my heart away" er en nydelig ballade som bare Richard Page kan skrive dem. Modulasjonen og falsetten i begynnelsen av refrenget gir meg gåsehud hver gang. Det er vemodig, av typen som fort kan fremkalle tårer uten at man er forberedt på det. (Sånn er musikk av og til, det er bare å overgi seg). Siste låt på side 1 er tittellåta "Future Street", en shufflelåt med interessante melodiføringer og harmonier i refrenget.

Side 2 er nesten enda finere enn side 1. Den åpner med opptakt i bassen, en akkord på keyboardet, og rett på Michael Breckers tenorsax med masse chorus. "Who's right, who's wrong" er en ekte westcoastklassiker, co-written av Kenny Loggins. Hele låtas "thing" ligger i de siste taktene på verset, der de har havnet i en slags Bbmaj7 - Ebmaj7 - Bbmaj7 og deretter modulerer over fra Ebmaj7 via en spenning i A-9 mens Richard crooner "Dooooon't you knoooow" i falsett og åpner opp i en deilig Dmaj7 (tror nok det er rom for en add9 der også). Slike partier gir meg tro på popmusikkguden. Fin solo av Brecker, gjentagelse av åpningsriffet, og over i siste refreng. Dette er en vellykket poplåt, på mange måter etter en oppskrift, men samtidig med disse nevnte Loggins/Pages-taktene som løfter den så fint.

"Chemistry" er en groovy uptempo-låt hvis melodi faktisk ikke er skrevet av Page. En tøff låt (som en annen norsk Richard Page-fan gjerne spille cover av på konsert) med mye gitar, men også med en av de kuleste minimoogsoloene jeg vet. Suggererende gitar/moog-riff på slutten bringer tankene til progrocken. Melodien til "Two people" er heller ikke skrevet av Page, men av Steve George - som også synger og beviser at han har en stemmeprakt som ikke bør stå altfor mye i skyggen av Page. Til slutt: "Keep on movin'", knallbra avslutningslåt med en slags discobeat som er veldig på. Blåserekke og mye keyboard gir låta ytterligere groove.

Innhold:

Side A:

1. I do believe in you
2. The sailor's song
3. Take my heart away
4. Future Street

Side B:

1. Who's right, who's wrong
2. Chemistry
3. Two people
4. Keep on movin'

Melodiene er primært skrevet av Richard Page, Steve George og Jerry Manfredi, mens tekstene i hovedsak er skrevet av Richard Page og John Lang.

Som mangeårig fan av Richard Page var det stort å få oppleve han på nært hold på Norwegian Wood i sommer (jeg stod helt ved scenen!), da han spilte bass med Ringo Starr.

Man bør ha denne plata på vinyl, men ettersom den ikke er lett å finne, kan man alltids lytte på Spotify i mellomtiden.

Pages altså, hvilket band. De fikk aldri noen stor kommersiell suksess, men har høy cred blant oss kjennere.

PAUL MCCARTNEY - PIPES OF PEACE

Dagens bursdagsbarn Paul McCartneys femte soloalbum kom i 1983 og var produsert av George Martin. Flere av låtene ble spilt inn samtidig som forrige album ("Tug of war" i 1981), og hadde samme musikere og produsent. En annen ting de har til felles, er en duett med en annen superstjerne. Stevie Wonder sang "Ebony and ivory" sammen med McCartney på "Tug of war", og Michael Jackson er med på "Say say say" på "Pipes of peace" (i tillegg til "The man").

Jeg kjøpte min på kassett i 1989, og fikk senere tak i LPen på et bakgårdssalg.

I tillegg til "Flowers in the dirt" er dette den McCartney-plata jeg har et sterkest forhold til. Paul McCartney har skrevet mange fine låter i sin karriere (bortsett fra alle de kjedelige, for de finnes også - men når han slår til, gjør han det med bravur), og det er ganske lett å høre hvilke Beatles-låter han har skrevet. Han var på en måte Beatles' Burt Bacharach, og det har han delvis videreført i solokarrieren sin.



Tittellåta er blant mine favoritter her, og selvfølgelig "Say say say", duetten med Michael Jackson, som var platas store hit. "Pipes" kom under et år etter "Thriller", så Michael Jacksons popularitet var enorm - og kanskje litt fersk i Norge - så videoen til denne låta ble faktisk vist på Dagsrevyen. Det var en av de første musikkvideoene jeg så, og jeg tror det var første gang jeg så Michael Jackson på tv - tidligere hadde jeg bare hørt låtene hans. (jeg var 8 og syntes han var veldig søt der han løp rundt med sixpence og jumpet opp på et lasteplan).

"The other me" er en typisk pauselåt, hverken eller, men setningen "I acted like a dustbin lid" har festet seg i hodet mitt (selv om jeg vanligvis aldri hører på tekster). "Keep under cover" er flott. Her synes jeg McCartney får vist fram sine gode vokalkunnskaper. Man kan også virkelig høre samarbeidet med George Martin i kombinasjonen typisk-McCartney-ompa-ompa-piano-og-bass og de nesten litt aggressive strykerne i mellomspillet mellom versene (og som underlag andre steder). Siste låt på side A er "So bad", som var b-siden på "Pipes"-singelen i England (og motsatt i USA!!). Fin låt, gjennomført sunget i falsett, noe han behersker bra (det vet vi jo også fra den vakre "Jenny Wren" fra 2005).



Side B åpner med en annen Jackson-duett, "The man", forøvrig veldig fin å gå i takt til. Fin låt, og det jeg kanskje liker aller best, er flirtingen med dur-akkorder der man venter moll. Kjent triks, men ikke mindre verdifullt av den grunn. Den slutter jo faktisk i dur også. Jeg lurer på om det er Denny Laine som spiller gitar her (eller er det muligens Paul selv?), men det er dessverre ikke oppgitt detaljer om hvem som spiller hvor. Resten av side B fortsetter nesten som en suite med låter som går litt over i hverandre. "Sweetest little show" er helt ok, "Average person" er en merkelig blanding av McCartney-piano og svensk dansband (=gittarbuggi på piano). "Hey hey" er instrumental, litt småtråkig men med noen fine rolige partier der bassen har melodien.

"Tug of peace" liker jeg ikke spesielt godt, jeg får ikke helt taket på den. Rare greier. Men siste låt, "Through our love" er en vakker McCartney-komposisjon som avrunder og fullfører det tittellåta åpnet plata med. Dette er sånt kritikerne synes er suppete, særlig de som mener at alt skal være nedstrippa. Her er det langt fra nedstrippa - det er mye koring, trompeter og horn og strykere; pompøst og fint.



Jeg tror "Pipes of peace" er en typisk plate som jeg hører på fra start til slutt, uten å tenke den så veldig oppdelt i låter - særlig side B. Jeg har ikke skilt dem i hodet mitt før akkurat nå. Og det er jo litt interessant at jeg godtar mer når jeg hører plata i sin helhet enn når jeg plukker den fra hverandre. Hadde noen sagt "hør, her er en av de nye låtene til Paul McCartney!" og spilt "Tug of peace" for meg helt uten sammenheng, ville jeg nok tro at Paul hadde gått på en smell.

Men alt i alt liker jeg altså plata godt, og synes den har flere fine glimt av McCartneys låtskriverkunst. Den tilhører jo rekka av nostalgiske plater, ettersom jeg knytter perioder av livet mitt sterkt til musikk.

Og Ringo Starr er jo med her. Og Steve Gadd.. (hvilket gjør dette til den fjerde Gadd-plata på rad jeg omtaler, og det er faktisk ikke planlagt!)

AL JARREAU - JARREAU

Al Jarreaus popplater fra omkring 1980 inneholder en god del perler. Han beveger seg etterhvert mot det småskumle balansepunktet der produsent Jay Graydon lar synthesizerne erstatte ekte musikere (hvorfor gjør han det?? Han gjorde det med "Airplay for the planet" i 1993 og sitt JaR-prosjekt i 2008 - han er jo en storartet produsent og burde ha tilgang på ypperlige musikere!? Midi altså?!) - som på plata "High Crime" fra 1984. Flere fine låter, men med et klart mer syntetisk preg enn de tidligere platene, f.eks. Jarreau fra 1983. 1983 er nok vannskillet i westcoastmusikken mellom autentisk instrumentbruk og programmering/synthesizere. Men på "Jarreau" regjerer Jeff Porcaro og Steve Gadd, og det høres så uendelig godt.

Al Jarreaus stemme kler denne genren. Han har sånn feeling for og kjennskap til den, og har jo flere ganger vist hvilken rytmeboks han kan være - han former linjene og bidrar til grooven og er egentlig en vokal multiinstrumentalist. Vi skal være glade for at han ga opp social worker-karrieren og heller begynte å gi ut plater, relativt sent - han var midt i tredveåra da han slo igjennom.

Jeg hadde dette albumet på opptakskassett i min barndom, og kjøpte LPen brukt på en platebutikk i Santa Monica, L.A., i 1995. Prislappen står på ennå - $2.99.



La oss gå systematisk gjennom plata: Den åpner med "Mornin'", en låt som sikkert samtlige kommersielle eller allround-radiokanaler har på sine morgenlister. De bør i allefall ha det, da det er en riktig happylåt signert Jarreau, David Foster og Graydon. Jeff Porcaro og Abe Laboriel holder grooven i gang på ypperste måte, Graydon tar seg av rytmegitaren, Foster spiller en klassisk tidlig 80talls-synthsolo, mens strykerne hele tiden ligger i bakgrunnen - en av de mange fine ting som hang igjen etter 70-tallet. "Boogie Down" er litt mer "fremoverrettet", men har heldigvis ekte blåsere. Her tror jeg det veksler mellom Gadd og programmering - foruten blåserne er det faktisk bare trommer og synth. Det er Michael Omartian som har skrevet den sammen med Jarreau, og det er også han som står for all programmering. Dette er kanskje den låta jeg liker minst på hele plata, derfor er det alltid veldig fint når neste låt kommer:

"I will be here for you" er rett og slett skrevet av Pages-medlemmene Richard Page, Steve George og John Lang. Hvorfor spilte de den aldri inn selv? Det er en klassisk, nydelig Pages-melodi, og jeg kan tenke meg Richard Page ville synge den vakkert. Men det gjør jammen Jarreau også. Gadd og Laboriel holder stø kurs. "Save me" er en Foster/Graydon/Jarreau-komposisjon, Gadd/Laboriel/Graydon tar seg av rytmen, og her har også Steve Porcaro kommet med programmering. Melodien beveger seg mellom toneartene slik Foster/Graydon gjerne gjør det, det er hverken modulasjoner eller sekvensering, men noe midt i mellom. Klassisk westcoast-grep.




Vi snur plata. "Step by step", skrevet av Jarreau/Tom Canning/Graydon, åpner med klassisk Porcaro-beat, mye blås og et catchy refreng. Jeg er som nevnt meget takknemlig over at blåserekka er tilstede, for synthblås fra den tiden er kanskje noe av det styggeste som finnes. "Black and blues" er også skrevet av sistnevnte trio, og er en av platas beste låter. Shufflegroove, en slags 12/8- 4/4-sak, der trioler gjør susen i omkvedet. Det løses opp til "vanlig" beat i det nydelige refrenget (er det et refreng eller en bridge?), og nettopp denne kombinasjonen fremhever begge deler. En låt med bare trioler ville blitt slitsomt. Uten trioler kunne denne låta risikere å bli litt kjedelig. Porcaro shuffler som bare Porcaro kan, Graydon er unormalt aktiv på gitaren til denne plata å være, og kjører tostemt gitarsolo og små riff her og der. "Trouble in paradise" er skrevet av Greg Mathieson sammen med Graydon og Trevor Veitch. Den har et litt annet preg, bl.a. med litt handclapping-rytme og annerledes piano/rhodes-spill fra Mathieson. Verset kunne rett og slett ha vært en intro til en snill amerikansk familie-sitcom fra 1982 (Jeg hørte forøvrig Greg Mathieson på Baked Potato i L.A. i 1995, og han har vel vært i Oslo noen ganger også?).

Så kommer platas slowdance - "Not like this", skrevet av Jeremy Lubbock, som også spiller rhodes og har arrangert strykerne. Vakker låt, om enn ganske annerledes enn alt annet på plata. Men så, til slutt kommer "Love is waiting" - kanskje den aller beste låta. Jarreau/Canning/Graydon har skrevet den, Steve Gadd og Laboriel står nok en gang for grooven (som kanskje er platas herligste!!), samt Graydon på rytmegitar og Canning på piano/rhodes. Og blåserekka. Den sekvenseringa som egentlig ikke er sekvensering er også tilstede her; jeg tror kanskje det er et av de fremste Graydon-kjennetegnene. Perfekt avslutningslåt!



Side A:

1. Mornin'
2. Boogie down
3. I will be here for you (Nitakungode milele)
4. Save me

Side B:

1. Step by step
2. Black and blues
3. Trouble in paradise
4. Not like this
5. Love is waiting

Oppsummert vil jeg si at dette er en svært vellykket og velprodusert plate, kanskje med unntak av et par overprogrammerte greier, men melodisk er den virkelig en av de fremste i genren. Takk og pris for at den kom dette året og ikke et par år senere.

Link til plata på Spotify (men man skal jo selvfølgelig kjøpe den selv).

STEELY DAN - AJA

Klassiker-warning!!

"Aja" fra 1977 er kanskje den aller mest kjente Steely Dan-plata, og det er virkelig et sofistikert og velprodusert album på alle måter. Og det som har solgt mest, om jeg ikke tar helt feil. "Aja" har alt - gode melodier, fine harmonier, fin vokal og koring (stort sett Fagen selv + noen gjestekorister), dyktige studiomusikere - og det som kanskje preger dem aller mest; de fengende groovene. (og sikkert interessante tekster også, sånt glemmer jeg jo å lytte etter)

Plata åpner med "Black Cow", en dansbar og funky låt, nesten med litt discopreg. Deretter tittelkuttet "Aja", og dette er så hardkokt Steely Dan som det går an å bli. Pianopreget, slow og litt seig beat (Gadd), langt instrumentalparti før siste vers med bl.a. Wayne Shorter på tenorsax. Og en delvis mixolydisk melodiføring på et rikt harmonisk bakteppe. Tredje og siste låt på side A er "Deacon Blues", beat courtesy of Bernard Purdie - den går og går og går som et lokomotiv, akkurat sånn det skal være. Snur vi plata, kommer "Peg", hvor man ganske fort kan stadfeste hvem som korer - Michael McDonald. Ikke vanskelig å kjenne igjen. Jay Graydon spiller sologitar her, det har jeg aldri lagt merke til faktisk. I "Home at last" hører vi Purdie igjen - i sin klassiske verdensberømte half-time shuffle. "I got the news" er en festlig uptempo-sak med Ed Greene bak trommene, og til slutt "Josie" hvor Jim Keltner briljerer. Det var trommis man skulle blitt (og en gang ville bli). Side A:

1. Black Cow


2. Aja


3. Deacon Blues

Side B:

1. Peg


2. Home at Last


3. I Got the News


4. Josie

Jeg hørte Steely Dan på Stockholm Jazzfestival i 2007, og nå er det på tide å prøve å lokke dem tilbake til Skandinavia.

PAUL SIMON - ONE TRICK PONY

Plata One Trick Pony kom i 1980, og omtrent samtidig kom det en film med samme navn der Paul Simon spilte hovedrollen Jonah, en musiker med en smule motgang. Bandet til Paul Simon er også med, med fiktive navn.

Coverbildet på plata er sannsynligvis fra filmen. Bildene på innerposen også - vi ser Jonah sammen med kona si, med sønnen sin, og med bandet sitt. Steve Gadd har afro.



Dette er et flott konseptalbum med melodiske og gjennomkomponerte låter (visstnok i litt andre versjoner enn i filmen) fremført av et superband bestående av jazzmusikere (Eric Gale, Michael Brecker, Steve Gadd osv). Gadd putrer avgårde som et stødig lokomotiv, bassist Tony Levin groover, det er horn og strykere. Og Pauls stemme, vakker som alltid. Tre av låtene er upbeat, resten er klassisk Paul Simon-mellow. Det er dette han gjør aller best. Høydepunkt: "Jonah" og "Long Long Day" (som er en duett med Patti Austin).



Jeg er stor fan av Simon & Garfunkel som duo, men soloplatene til Paul Simon viser hvem av de to som har låtskrivertalentet. Samtidig synes jeg Garfunkel har gjort mye fint alene også, ikke minst med Jimmy Webbs låter på albumet "Watermark".


Svært lite av Paul Simon finnes på YouTube, så jeg legger herved ut en link til Spotify. Men der er det også med noen bonusspor, noe som på én måte er hyggelig men samtidig bryter med albumet som den enheten det var ment å være - så jeg anbefaler uansett å høre LPen.




Side A.

1. "Late in the Evening"



2. "That's Why God Made the Movies"



3. "One-Trick Pony"



4. "How the Heart Approaches What It Yearns"



5. "Oh, Marion"

Side B.

1. "Ace in the Hole"



2. "Nobody"



3. "Jonah"



4. "God Bless the Absentee"



5. "Long, Long Day"

Dette er musikk for sene kvelder. Og for tidlige morgener. I mine nesten-slengbukser og retro-Adidas-joggesko følte jeg meg som en student ved Columbia University skoleåret 1979-80 da jeg gikk til jobb med denne på øret her forleden. Vandrende oppover Broadway mot 116. gate.

STEVIE WONDER - TALKING BOOK

"Talking Book" (1972) er Stevie Wonders femtende album, og nr 2 i klassiker-rekka på fem fra første halvdel av 70-tallet. De fire andre er "Music Of My Mind", "Innervisions", "Fulfillingness' First Finale", og selvfølgelig "Songs In The Key Of Life". Albumet ble utgitt i en tid hvor Wonders popularitet nådde langt utover det typiske Motown-publikummet (han turnerte med Rolling Stones), og han fikk tre Grammys for denne plata - samme år (!) som Innervisions fikk Grammy for årets plate.

Jeg husker denne plata fra jeg var bitteliten. Mamma hadde den, og hun var (og er) veldig glad i "You Are The Sunshine Of My Life", side 1, spor 1. Jeg husker også "Superstition" fra denne tiden. Senere har jeg kjøpt den selv, både på vinyl og CD, da både jeg og min elskede er Wonder-entusiaster. Tre konserter har vi fått med oss, senest i sommer da han var i Bergen.



Klavinettet preger denne plata. Introen på "Superstition" er legendarisk. Noen moog-innslag, f.eks. på "You And I (We Can Conquer The World)" gjør det herlig surrealistisk og space-aktig, særlig i kombinasjon med klavinettet som gir visse barokk-assosiasjoner (jeg tenker på det som et el-cembalo). Stevie Wonder var alltid frampå i tangentinstrument-fremskrittet.

Han spiller de fleste instrumentene selv - piano, klavinett, synthesizere, moog-bass, trommer (igjen, "Superstition" - det er ikke uten grunn at flere trommiser har Stevie Wonder som forbilde!) - det meste bortsett fra gitar (Jeff Beck og Ray Parker jr tar det ansvaret) og saksofon (David Sanborn).

Han har som vanlig skrevet alle låtene selv, og noen av dem er skrevet sammen med daværende kone Syreeta Wright ("Blame It On The Sun", "Looking For Another Pure Love" og "I Believe (When I Fall In Love It Will Be Forever)". "You've Got It Bad Girl" er skrevet sammen med Yvonne Wright.

Han var kun 22 år, ekteskapet med Syreeta gikk mot slutten, og tekstene preges nok av dette. Noen er rene kjærlighetssanger - "You Are The Sunshine Of My Life" og "You And I" for eksempel - mens "Blame It On The Sun" og "Looking' For Another Pure Love" (hvis tekster altså er skrevet av Syreeta) handler om oppbrudd. Det er mye følelser på denne plata, men jeg må jo stadig innrømme at tekster går meg hus forbi. Jeg har alltid fokusert på musikken; på melodien, harmoniene, fraseringen, uttrykket. Og arrangementene. Stevie Wonder kunne hatt universets mest naive tekster, og jeg ville ha elsket han akkurat like høyt. Men til og med tekstene hans gir mening, det hører jeg jo når jeg lytter til dem. Han er et geni på så mange plan.



Gode låter, kombinert med en av verdens nydeligste stemmer og arrangementer som er så groovy at jeg ikke finner ord - sånn er Stevie Wonders plater. Denne er bare en i mengden. Tenk å ha et sånt talent!!


Side A.

1. You Are The Sunshine Of My Life
2. Maybe Your Baby
3. You And I (We Can Conquer The World)
4. Tuesday Heartbreak
5. You've Got It Bad Girl

Side B.

1. Superstition
2. Big Brother
3. Blame It On The Sun
4. Lookin' For Another Pure Love
   
5. I Believe (When I Fall In Love It Will Be Forever)

Denne bør finnes i enhver platesamling!

GINO VANNELLI - STORM AT SUNUP

Gino Vannelli ga ut plater jevnt og trutt gjennom hele min oppvekst, og selv om jeg hørte en og annen låt nå og da, oppdaget jeg han ikke for alvor før i 1997 da jeg hørte "Yonder Tree" fra 1995 i et selskap (Han spilte på Rockefeller i 1995 - men den kvelden prioriterte jeg å hilse på mine gamle venner i Toto). Kort etter kjøpte jeg "Storm at Sunup" fra 1975 på cd, og ble hekta. La meg bare si med én eneste gang at det ikke var coverbildet som gjorde utslaget. Jeg fikk sjansen til å høre høre Gino live i Oslo Konserthus vinteren 1999 etter at "Slow Love" kom ut, ei plate jeg i grunnen ikke har noe forhold til.

"Storm at Sunup" er hans tredje album, utgitt da han var 23 år. De to foregående, "Crazy Life" (1973) og "Powerful People" (1974) er også to strålende plater som jeg gjerne kunne ha skrevet om, og kanskje gjør jeg det senere. Men det var altså Storm at Sunup som var min første Gino-plate. Selve LPen kjøpte jeg åpenbart på Benni's på Aker Brygge for 45 kroner på et tidspunkt.

Plata er produsert av Gino og bror Joe, sønner av en kanadisk storbandmusiker. Gino spilte slagverk som barn, var svært interessert i musikk, begynte å skrive låter i en alder av 15 og fikk platekontrakt i RCA da han akkurat var ferdig med highschool. Men det var Herb Alpert som senere signet Gino på A&M, noe som førte til gjennombruddet.

70-tallsplatene til Gino Vannelli er delvis eksplosive i rytmer, groover og harmonier. Det er en slags pop-rock med sterke influenser fra jazz, delvis symfonisk, av og til i retning prog. Det er ikke enkelt å sette en hovedgenre på dem.

Min yndlingslåt er nok tittellåta, som plata åpner med. "Mama Coco" er også flott, og spor 1 på side 2 - "Where am I going" er virkelig klassisk Vannelli med sin 5/4-åpning som går over i 4/4 og latin-aktige rytmer når vokalen begynner. (Jeg blir alltid litt lattermild når han synger "What will I be like when my head is bare" - for jeg vet ikke om noen som har tjukkere hår enn Gino Vannelli. Ikke antydning til håravfall den dag i dag, såvidt jeg kan se.)

Låtene endrer ofte karakter, de kan starte forsiktig og avventende og bryte ut i eksplosive partier (sånn som "Storm at Sunup"), tones ned igjen kanskje bare med el-piano og vokal... og deretter kommer en kjempecrescendo etterfulgt av en lang saksofonsolo eller gitarsolo med intenst aktivt trommeakkompagnement. Det er her jeg får assosiasjoner til progrock, som f.eks. til King Crimsons "Red" som jo også er jazzinspirert. Det er melodiøst, sangbart og fengende, men absolutt ikke skrevet for å passe inn i den treminutters hardt formaterte "dette er snilt og provoserer ingen"-malen som man hører på radioens spillelister i dag, hvor man er livredd for å skremme bort potensielle lyttere.

Disse både instrumentalt og harmonisk pompøse arrangementene gir en svevende følelse, som at landskapet åpner seg - ikke ulikt det Pat Metheny gjør med sin Pat Metheny Group. Billedlig kan det sammenlignes med den klassiske åpningen av "Sound of Music" der man "flyr" oppover grønne åser, ganske tett inntil bakken, inntil man kommer til toppen og setter utfor - og har en diger dal under seg. Åpent landskap. Oversetter man dette til musikk, handler det ofte om refrenger med mange virkemidler, og i Gino Vannellis tilfelle er det ikke bare instrumentbruken, men også at han flytter melodien opp en liten ters eller ned en stor - slett ikke ukjent, men så inderlig herlig når noen behersker det så godt. Dur- og moll-veksling i høy grad. Og trommefills som om det stod om livet.


Side A:

1. Storm at Sunup
2. Love Me Now
3. Mama Coco
4. Father and Son

Side B:

1. Where Am I Going
2. Keep on Walking
3. Love is a Night
4. Gettin' High

Jeg vil også anbefale å se konsertopptak fra 70-tallet - det ligger en del på YouTube. Gino i trange hvite bukser med høyt liv og åpen skjorte - og ville damer som nærmest stormer scenen.

PETER ALLEN - BI-COASTAL

Peter Allen ble et nytt og gledelig bekjentskap for meg da Polygram i 1994 ga ut samlingen "West Coast Classics" - en slags "best of west coast"-plate som inneholdt låter med Jay Graydon, Bill Champlin, Brenda Russell, Bobby Caldwell, Gino Vannelli og flere. Peter Allen var representert med sin nydelige "Fly away", som han skrev sammen med David Foster og Carole Bayer Sager - sistnevnte virkelig en gudinne innen låtskriverkunsten. Senere har jeg lært at Peter Allen var en australsk sanger bosatt i USA, tidligere gift med Liza Minnelli, Oscar-vinnende for å ha skrevet en av de fineste sangene jeg vet - "Arthur's Theme (Best that you can do)" til filmen Arthur sammen med Burt Bacharach, Carole Bayer Sager og Christopher Cross (sistnevnte synger den).

Et halvt år etter West Coast Classics ble utgitt og jeg hørte Allen for første gang, kom jeg over tre kassetter (!) på en bruktbutikk i Santa Monica, LA - og kjøpte dem naturligvis. To av dem kostet $1.99, den tredje 0.99. En av disse var "Bi-coastal" fra 1980, som jeg fant i vinylutgave på et loppemarked for bare et par år siden. Den er vanskelig å få tak i, så jeg danset lykkelig hjemover med posen min.

Plata er produsert av David Foster, og dette var i det jeg mener er hans storhetsperiode - før han begynte med å rote seg bort i klissete Celine Dion-produksjoner. Omkring 1980 var Foster en knakende god låtskriver og produsent, og mye av det han tok i ble til westcoastgenre-gull (Airplay, for eksempel).

Foster har også co-written en del av låtene på denne plata, sammen med Peter Allen og Carole Baye Sager - og ellers har Allen skrevet resten alene eller sammen med et par andre for meg ukjente navn.

Navnene som absolutt IKKE er ukjente, er musikerne på denne plata. Her har vi helt sentrale studiomusikere som spiller på nesten alle pop-plater fra denne tiden - som mesteren (og mitt største ungdomsidol) Jeff Porcaro på trommer, bror Mike Porcaro (mitt nest-største ungdomsidol) på bass, Steve Lukather på gitar, Paulinho DaCosta på perkusjon, og ikke minst Pages-medlemmene Richard Page og Steve George på backing vocals - noe de som vanlig gjør helt utmerket.

Innhold:

Side A.

1. One step over the borderline
2. Fly away
3. Bi-Coastal
4. I don't go shopping
5. Hit in the heart

Side B.

1. I could really show you around
2. Somebody's angel
3. Simon
4. Pass this time
5. When this love affair is over

Dette er en fin plate, som definerer lydbildet fra 1980 på alle måter. Perfekt soundtrack på en nostalgisk lørdagskveld. Og jeg vil spesielt fremheve "Fly away" - den er en av de fineste låtene fra det året, helt klart.