29.01.2011

STEVIE WONDER - TALKING BOOK


"Talking Book" (1972) er Stevie Wonders femtende album, og nr 2 i klassiker-rekka på fem fra første halvdel av 70-tallet. De fire andre er "Music Of My Mind", "Innervisions", "Fulfillingness' First Finale", og selvfølgelig "Songs In The Key Of Life". Albumet ble utgitt i en tid hvor Wonders popularitet nådde langt utover det typiske Motown-publikummet (han turnerte med Rolling Stones), og han fikk tre Grammys for denne plata - samme år (!) som Innervisions fikk Grammy for årets plate.

Jeg husker denne plata fra jeg var bitteliten. Mamma hadde den, og hun var (og er) veldig glad i "You Are The Sunshine Of My Life", side 1, spor 1. Jeg husker også "Superstition" fra denne tiden. Senere har jeg kjøpt den selv, både på vinyl og CD, da både jeg og min elskede er Wonder-entusiaster. Tre konserter har vi fått med oss, senest i sommer da han var i Bergen.



Klavinettet preger denne plata. Introen på "Superstition" er legendarisk. Noen moog-innslag, f.eks. på "You And I (We Can Conquer The World)" gjør det herlig surrealistisk og space-aktig, særlig i kombinasjon med klavinettet som gir visse barokk-assosiasjoner (jeg tenker på det som et el-cembalo). Stevie Wonder var alltid frampå i tangentinstrument-fremskrittet.


Han spiller de fleste instrumentene selv - piano, klavinett, synthesizere, moog-bass, trommer (igjen, "Superstition" - det er ikke uten grunn at flere trommiser har Stevie Wonder som forbilde!) - det meste bortsett fra gitar (Jeff Beck og Ray Parker jr tar det ansvaret) og saksofon (David Sanborn).

Han har som vanlig skrevet alle låtene selv, og noen av dem er skrevet sammen med daværende kone Syreeta Wright ("Blame It On The Sun", "Looking For Another Pure Love" og "I Believe (When I Fall In Love It Will Be Forever)". "You've Got It Bad Girl" er skrevet sammen med Yvonne Wright.

Han var kun 22 år, ekteskapet med Syreeta gikk mot slutten, og tekstene preges nok av dette. Noen er rene kjærlighetssanger - "You Are The Sunshine Of My Life" og "You And I" for eksempel - mens "Blame It On The Sun" og "Looking' For Another Pure Love" (hvis tekster altså er skrevet av Syreeta) handler om oppbrudd. Det er mye følelser på denne plata, men jeg må jo stadig innrømme at tekster går meg hus forbi. Jeg har alltid fokusert på musikken; på melodien, harmoniene, fraseringen, uttrykket. Og arrangementene. Stevie Wonder kunne hatt universets mest naive tekster, og jeg ville ha elsket han akkurat like høyt. Men til og med tekstene hans gir mening, det hører jeg jo når jeg lytter til dem. Han er et geni på så mange plan.



Gode låter, kombinert med en av verdens nydeligste stemmer og arrangementer som er så groovy at jeg ikke finner ord - sånn er Stevie Wonders plater. Denne er bare en i mengden. Tenk å ha et sånt talent!!


Side A.
  1. You Are The Sunshine Of My Life
  2. Maybe Your Baby
  3. You And I (We Can Conquer The World)
  4. Tuesday Heartbreak
  5. You've Got It Bad Girl

Side B.
  1. Superstition
  2. Big Brother
  3. Blame It On The Sun
  4. Lookin' For Another Pure Love
  5. I Believe (When I Fall In Love It Will Be Forever)

Denne bør finnes i enhver platesamling!

22.01.2011

GINO VANNELLI - STORM AT SUNUP

Gino Vannelli ga ut plater jevnt og trutt gjennom hele min oppvekst, og selv om jeg hørte en og annen låt nå og da, oppdaget jeg han ikke for alvor før i 1997 da jeg hørte "Yonder Tree" fra 1995 i et selskap (Han spilte på Rockefeller i 1995 - men den kvelden prioriterte jeg å hilse på mine gamle venner i Toto). Kort etter kjøpte jeg "Storm at Sunup" fra 1975 på cd, og ble hekta. La meg bare si med én eneste gang at det ikke var coverbildet som gjorde utslaget. Jeg fikk sjansen til å høre høre Gino live i Oslo Konserthus vinteren 1999 etter at "Slow Love" kom ut, ei plate jeg i grunnen ikke har noe forhold til.

"Storm at Sunup" er hans tredje album, utgitt da han var 23 år. De to foregående, "Crazy Life" (1973) og "Powerful People" (1974) er også to strålende plater som jeg gjerne kunne ha skrevet om, og kanskje gjør jeg det senere. Men det var altså Storm at Sunup som var min første Gino-plate. Selve LPen kjøpte jeg åpenbart på Benni's på Aker Brygge for 45 kroner på et tidspunkt.

Plata er produsert av Gino og bror Joe, sønner av en kanadisk storbandmusiker. Gino spilte slagverk som barn, var svært interessert i musikk, begynte å skrive låter i en alder av 15 og fikk platekontrakt i RCA da han akkurat var ferdig med highschool. Men det var Herb Alpert som senere signet Gino på A&M, noe som førte til gjennombruddet.

70-tallsplatene til Gino Vannelli er delvis eksplosive i rytmer, groover og harmonier. Det er en slags pop-rock med sterke influenser fra jazz, delvis symfonisk, av og til i retning prog. Det er ikke enkelt å sette en hovedgenre på dem.

Min yndlingslåt er nok tittellåta, som plata åpner med. "Mama Coco" er også flott, og spor 1 på side 2 - "Where am I going" er virkelig klassisk Vannelli med sin 5/4-åpning som går over i 4/4 og latin-aktige rytmer når vokalen begynner. (Jeg blir alltid litt lattermild når han synger "What will I be like when my head is bare" - for jeg vet ikke om noen som har tjukkere hår enn Gino Vannelli. Ikke antydning til håravfall den dag i dag, såvidt jeg kan se.)

Låtene endrer ofte karakter, de kan starte forsiktig og avventende og bryte ut i eksplosive partier (sånn som "Storm at Sunup"), tones ned igjen kanskje bare med el-piano og vokal... og deretter kommer en kjempecrescendo etterfulgt av en lang saksofonsolo eller gitarsolo med intenst aktivt trommeakkompagnement. Det er her jeg får assosiasjoner til progrock, som f.eks. til King Crimsons "Red" som jo også er jazzinspirert. Det er melodiøst, sangbart og fengende, men absolutt ikke skrevet for å passe inn i den treminutters hardt formaterte "dette er snilt og provoserer ingen"-malen som man hører på radioens spillelister i dag, hvor man er livredd for å skremme bort potensielle lyttere.

Disse både instrumentalt og harmonisk pompøse arrangementene gir en svevende følelse, som at landskapet åpner seg - ikke ulikt det Pat Metheny gjør med sin Pat Metheny Group. Billedlig kan det sammenlignes med den klassiske åpningen av "Sound of Music" der man "flyr" oppover grønne åser, ganske tett inntil bakken, inntil man kommer til toppen og setter utfor - og har en diger dal under seg. Åpent landskap. Oversetter man dette til musikk, handler det ofte om refrenger med mange virkemidler, og i Gino Vannellis tilfelle er det ikke bare instrumentbruken, men også at han flytter melodien opp en liten ters eller ned en stor - slett ikke ukjent, men så inderlig herlig når noen behersker det så godt. Dur- og moll-veksling i høy grad. Og trommefills som om det stod om livet.


Side A:
  1. Storm at Sunup
  2. Love Me Now
  3. Mama Coco
  4. Father and Son

Side B:
  1. Where Am I Going
  2. Keep on Walking
  3. Love is a Night
  4. Gettin' High

Jeg vil også anbefale å se konsertopptak fra 70-tallet - det ligger en del på YouTube. Gino i trange hvite bukser med høyt liv og åpen skjorte - og ville damer som nærmest stormer scenen.

15.01.2011

PETER ALLEN - BI-COASTAL

Peter Allen ble et nytt og gledelig bekjentskap for meg da Polygram i 1994 ga ut samlingen "West Coast Classics" - en slags "best of west coast"-plate som inneholdt låter med Jay Graydon, Bill Champlin, Brenda Russell, Bobby Caldwell, Gino Vannelli og flere. Peter Allen var representert med sin nydelige "Fly away", som han skrev sammen med David Foster og Carole Bayer Sager - sistnevnte virkelig en gudinne innen låtskriverkunsten. Senere har jeg lært at Peter Allen var en australsk sanger bosatt i USA, tidligere gift med Liza Minnelli, Oscar-vinnende for å ha skrevet en av de fineste sangene jeg vet - "Arthur's Theme (Best that you can do)" til filmen Arthur sammen med Burt Bacharach, Carole Bayer Sager og Christopher Cross (sistnevnte synger den).

Et halvt år etter West Coast Classics ble utgitt og jeg hørte Allen for første gang, kom jeg over tre kassetter (!) på en bruktbutikk i Santa Monica, LA - og kjøpte dem naturligvis. To av dem kostet $1.99, den tredje 0.99. En av disse var "Bi-coastal" fra 1980, som jeg fant i vinylutgave på et loppemarked for bare et par år siden. Den er vanskelig å få tak i, så jeg danset lykkelig hjemover med posen min.

Plata er produsert av David Foster, og dette var i det jeg mener er hans storhetsperiode - før han begynte med å rote seg bort i klissete Celine Dion-produksjoner. Omkring 1980 var Foster en knakende god låtskriver og produsent, og mye av det han tok i ble til westcoastgenre-gull (Airplay, for eksempel).

Foster har også co-written en del av låtene på denne plata, sammen med Peter Allen og Carole Baye Sager - og ellers har Allen skrevet resten alene eller sammen med et par andre for meg ukjente navn.

Navnene som absolutt IKKE er ukjente, er musikerne på denne plata. Her har vi helt sentrale studiomusikere som spiller på nesten alle pop-plater fra denne tiden - som mesteren (og mitt største ungdomsidol) Jeff Porcaro på trommer, bror Mike Porcaro (mitt nest-største ungdomsidol) på bass, Steve Lukather på gitar, Paulinho DaCosta på perkusjon, og ikke minst Pages-medlemmene Richard Page og Steve George på backing vocals - noe de som vanlig gjør helt utmerket.


Innhold:

Side A.
  1. One step over the borderline
  2. Fly away
  3. Bi-Coastal
  4. I don't go shopping
  5. Hit in the heart


Side B.
  1. I could really show you around
  2. Somebody's angel
  3. Simon
  4. Pass this time
  5. When this love affair is over


Dette er en fin plate, som definerer lydbildet fra 1980 på alle måter. Perfekt soundtrack på en nostalgisk lørdagskveld. Og jeg vil spesielt fremheve "Fly away" - den er en av de fineste låtene fra det året, helt klart.